Veiledning i vurdering av bærekraften til et kommersielt produkt

Type I-merker er underlagt ISO-standard 14024:2018 Miljømerker og deklarasjoner – miljømerking type I – prinsipper og prosedyrer. Disse merkene indikerer at et bestemt produkt eller en bestemt tjeneste oppfyller eller overgår spesifikke og kvantitative miljøkriterier som har blitt fastsatt av uavhengige tredjepartsorganisasjoner. Type I-merker krever derfor tredjepartskontroll, noe som gjør dem til en troverdig og nyttig måte å «innskrenke» den lange listen over potensielle produkter eller tjenester på. Å få tillatelse til å bruke disse merkene kan imidlertid være kostnadskrevende for leverandører, særlig hvis de har mange produkter i forskjellige kategorier. Dette forklarer hvorfor det finnes så få produkter som har dem. Noen eksempler på type I-merker er vist i figur 2.

I tilfellet der Energy Star brukes, vil det verifisere effektiviteten til en rekke produktkategorier. Hvis noen for eksempel var på jakt etter en effektiv avbruddsfri strømforsyning (UPS), kunne de ha brukt Energy Star sitt produktsøk for å søke etter den mest effektive UPS-en innenfor en gitt topologi. Type I-merker gir en praktisk og gyldig måte å sammenligne visse produktegenskaper på, som for eksempel effektivitet, men de er ikke basert på en livssyklusvurdering (LCA)

Figur 2 – eksempler på type I-merker

Type II-merker er underlagt ISO-standard ISO 14021:2016 Miljømerker og deklarasjoner – egendeklarerte miljøpåstander (Miljømerking type II). På samme måte som type I-merker, indikerer de om at et produkt eller en tjeneste oppfyller eller overgår spesifikke og kvantitative miljøkriterier. Disse etikettene er egendeklarerte, som tittelen impliserer, noe som betyr at en produktprodusent kan anvende den påstanden de ønsker uten verifikasjon utført av en tredjepart. Produsenter med et mer frynsete omdømme utnytter dessverre dette «smutthullet», og inkluderer falske påstander på type II-merkingen deres. Det er derfor viktig å være årvåken og vise aktsomhet hvis du vil bruke type II-merker i vurderingen din. Det er viktig at produsenten framlegger den underliggende dokumentasjonen for merkingsprogrammet deres sammen med dataene. I henhold til ISO 14021 skal «vurderingsmetoden som brukes av de som framsetter miljøpåstander, være tydelig, transparent, vitenskapelig velbegrunnet og dokumentert». Produsenten skal dessuten gjøre opplysningene som underbygger påstanden, tilgjengelig. Merket skal ikke implisere at produktet er sertifisert eller på annen måte validert av en tredjepart. Et eksempel på en Type II-etikett vises i Figur 3.

Figur 3 - Eksempel på en Type II-etikett

Type III-merker er underlagt ISO-standard ISO 14025 Miljømerker og deklarasjoner – prinsipper og prosedyrer (Miljødeklarasjoner type III). Enkelt sagt er en miljøprodukterklæring (EPD) et dokument som oppsummerer de miljømessige livssyklusdataene til et produkt eller en tjeneste, som vanligvis gjelder i fem år. EPD-er hjelper spesifikatorer med å ta produktbeslutninger basert på det aktuelle produktets miljømessige bærekraft. Dette ligner på næringsdeklarasjonen du finner på matprodukter, som hjelper oss med å bestemme hva slags mat vi skal kjøpe. Hovedårsaken til at matetiketter hjelper kundene med å sammenligne lignende matvarer er at etikettene (i deres respektive land) er standardiserte. På samme måte gjør EPD-er det enklere å sammenligne produkter i samme kategori, som for eksempel en automatsikring. ISO 14025-standarden «etablerer prinsippene og spesifiserer prosedyrene for utvikling av miljødeklarasjonsprogrammer av type III og miljødeklarasjoner av type III».

EPD-er må være basert på LCA-data eller analysedata om livssyklusen til lagerbeholdning, som videre bestemmes av ISO 14040-standarden. Det er viktig å merke seg at ISO 14040 er generisk og gjelder alle typer produkter og tjenester, og at det derfor ikke er særlig nyttig for en spesifikk produktkategori. Programoperatører bidrar til å kompensere for denne mangelen ved å administrere programmer i samsvar med ISO 14025, slik at EPD-ene rapporterer samme type informasjon.

I henhold til ISO 14020 kan en programoperatør være «et selskap eller en gruppe selskaper, en industrisektor eller en handelsorganisasjon, offentlige myndigheter eller byråer, eller et uavhengig vitenskapelig organ eller en annen organisasjon». Programoperatøren utvikler, godkjenner og publiserer regler for produktkategorier (PCR) og produktspesifikke regler (PSR) (se sluttnotat 5). PCR-er er et «sett med spesifikke regler, krav og retningslinjer som gjelder ved utvikling av miljødeklarasjoner av type III for én eller flere produktkategorier» (se sluttnotat 6). For eksempel vil PCR relatert til denne rapporten, omfatte elektriske, elektroniske og HVAC-R-produkter og definerer hvordan produsenter skal utføre LCA. PSR-ene definerer regler for spesifikke produkter i denne kategorien, som for eksempel en automatsikring, klimaanlegg, UPS osv. Programoperatører administrerer også registreringen og publiseringen av EPD-ene og forsøker å sikre at produsenter ikke får urettferdige fordeler ved å bøye reglene når de oppretter EPD-ene sine. Vi diskuterer noen av disse fallgruvene i avsnittet «veiledning i nøyaktig produktsammenligning».

ISO 14040 tabell A.1 inneholder en oversikt over de trinnene og organene som er involvert i utviklingen og driften av et miljødeklarasjonsprogram. Figur 4 illustrerer dette og viser at interesserte parter er en del av prosessen. Standarden fastslår at «interesserte parter kan omfatte materielleverandører, produsenter, handelsorganisasjoner, kjøpere, brukere, forbrukere, frivillige organisasjoner (NGO-er), offentlige byråer og, der det er relevant, uavhengige parter og sertifiseringsorganer».

EPD-ene vi tilbyr, kalles for produktmiljøprofiler (PEP). PEP er betegnelsen som brukes av programoperatøren, P.E.P. Association, som administrerer miljødeklarasjonsprogrammet PEP ecopassport. Denne programoperatøren støtter PCR-er for EEE- og HVAC-produkter. Vær oppmerksom på at en produsent av et produkt vanligvis utvikler sine EPD-er i henhold til programoperatørens regler, men de må verifiseres uavhengig av enten interne (se sluttnotat 7) eller eksterne sakkyndige som angitt i EPD-dokumentasjonen. Selv om EPD-er gjør det enklere for deg å kvantifisere bærekraften til de ulike produktene, gir de også informasjonen som selskapene trenger for å redegjøre for måloppnåelse av Scope 1-, 2- og 3-utslipp for å vise fremdriften deres satt opp mot bedriftens miljømål. Figur 5 gir et eksempel på PEP for en skillebryter for lysbuedeteksjon.

Samlet sett er type III-merker, dvs. EPD-er, et nøkkelverktøy for kvantitativ vurdering av et produkts miljøpåvirkning. Disse dokumentene er basert på ISO-standarder og er validerte. Produsentene skal gjøre sine EPD-er fritt tilgjengelige. Type I-merker er tredjepartsgodkjente og nyttige for spesifikke ytelsestiltak som energieffektivitet. Til slutt kan type II-merker være nyttige dersom produsenten framlegger den underliggende dokumentasjonen, slik at merket blir mer troverdig.

Dette er produktet som bærekraftsinformasjonen modelleres etter og som danner grunnlaget for sammenligningen. Det kan også gis en beskrivelse av produktet. Med EPD-regler kan dette referanseproduktet representere alle modellene i et produktutvalg. Senere drøfter vi hvordan du kan bruke referanseproduktets data til å beregne dataene for målmodellen.

Dette angir funksjonen til det representative produktet. For eksempel det «å redusere en distribusjonslinjespenning på 75 kVA til spenningsnivåer som sluttkunden bruker i henhold til energieffektivitetskravene definert av DOE (Department of Energy) i 20 år». Noen ganger oppgis funksjonsenheten per energienhet, per enhetsvekt, osv. Vær oppmerksom på at for å sammenligne to PEP-er må funksjonsenheten og vurderingsmetodologien være den samme. Se avsnittet «veiledning i nøyaktige produktsammenligninger» hvis du vil ha mer informasjon.

Dette gir referanseproduktets vekt, samt en prosentvis oppdeling av dets materialer, inkludert emballasje. Den samlede vekten brukes til å skalere miljødataene proporsjonalt for en annen modell.

Dette gir informasjon om produksjonen, distribusjonen, installasjonen, bruk og kassering av referanseproduktet i henhold til livssyklusanalysen. Dette er noen av forutsetningene som ble brukt i LCA.

Dette avsnittet begynner med noen flere LCA-antakelser. Figur 6 viser et eksempel på disse antakelsene i en tabell over miljøpåvirkninger for en elektrisk skinnefordeler. Den siste raden i tabellen er særlig viktig siden den formidler utslippsfaktoren (se sluttnotat 8) som brukes i LCA. Vi diskuterer denne viktige antakelsen i neste avsnitt.

Etter tabellen finner du en liste over «påvirkningsindikatorer» for referanseproduktet, som måler produktets miljøpåvirkninger. Disse verdiene er vanligvis oppført i vitenskapelig notasjon (f.eks. 2.52E+02). Én viktig indikator for miljøpåvirkning er:

• «Bidrag til global oppvarming" eller «global oppvarming», vanligvis i enheter på kg CO2e («e» står for ekvivalent). Det er dette folk flest kaller «karbonfotavtrykket» til et produkt.

Disse og andre påvirkningsindikatorer er angitt for hver av de fem LCA-fasene, som er definert i PCR som:

• Produksjon – «fra utvinning av naturressurser til produksjon av produkter og emballasje og levering av dem til produsentens siste logistikkplattform»,
• Distribusjon – «transport fra produsentens siste logistikkplattform til produktets ankomst på bruksstedet»,
• Installasjon – «installasjon av produktet på bruksstedet»,
• Bruk – «bruk av produktet og vedlikehold som er nødvendig for å sikre at produktet er brukbart»,
• Slutten på levetiden – «fjerning, demontering og transport av kasserte utgåtte produkter til et prosesseringssenter eller en søppelfylling, og prosessering på slutten av levetiden».

Den siste delen av PEP presenteres som en tabell som inneholder:

• datoen da PEP ble utstedt,
• gyldighetstiden,
• PSR og versjonen som PEP er basert på,
• Uavhengig verifisering av deklarasjonen og dataene, «X» indikerer at PEP er basert på intern eller ekstern verifisering.

PEP-data er ikke nøyaktige. Hvis verdiene for en bestemt indikator ligger innenfor 10 % av hverandre, skal de to produktene anses som like for denne indikatoren. Dette skyldes feilmarginen på +/- 5 % som standardene tillater for produsentens rapporterte verdier. Hvis for eksempel karbonfotavtrykket for produkt «A» er 100 kg, og 105 kg for produkt «B», skal de anses som like fordi «+»- og «-»-områdene deres overlapper.

PEP-dokumenter inneholder mye data, og noen av disse er kompliserte. PEP-dokumenter skal derfor inneholde en lenke til definisjonene av begrepene som brukes i dem. Dette er enda viktigere når produkter fra ulike produsenter sammenlignes, fordi definisjonene validerer at du sammenligner de samme typene data.

Sammenligning av det totale fotavtrykket garanterer ikke at du sammenligner like verdier med mindre hver LCA-fase vurderes på samme måte. Neste punkt viser hvor viktig dette er.

Alle elektriske produkter har elektriske tap som genererer karbonutslipp. Omfanget av disse utslippene er imidlertid svært avhengig av utslippsfaktoren, som er forholdet mellom utslipp av klimagasser for hver kWh elektrisitet som produseres. En LCA forutsetter en viss utslippsfaktor for å beregne karbonutslippene som genereres under produktets «bruk»-fase.

Hvis utslippsfaktoren ikke er den samme mellom produktene du sammenligner, vil ikke sammenligningen mellom dem bli rettferdig. Dette er særlig viktig for aktive elektriske produkter som klimaanlegg og UPS-er, siden utslippene under bruksfasen vanligvis utgjør den største andelen av de totale LCA-utslippene. For eksempel er det fullt mulig for en PEP til en effektiv UPS (f.eks. 95 %) å vise et totalt utslipp som er tre ganger høyere enn en grovt ineffektiv UPS (f.eks. 80 %). Som vist i Tabell 1, ble dette eksempelet beregnet ut ifra en samlet utslippsfaktor for de 27 europeiske landene (0,231 kg CO₂e/kWh) sammenlignet med utslippsfaktoren for Frankrike (0,062 kg CO₂e/kWh). Selv om dette ved første øyekast ikke virker rettferdig, tillater programoperatørene at produsentene følger spesifikke utslippsfaktorer til et spesifikt land for modeller som selges i det landet. I noen tilfeller selges imidlertid disse samme modellene også globalt.

Videre vil «anvendt energimodell» for en PEP (siste rad i figur 6) gjøre det vanskelig å fastslå utslippsfaktoren fordi den vanligvis uttrykkes i form av en elektrisitetsblandingskode som f.eks. «<1 kV, EU-27». Hvis du ikke kan fastslå utslippsfaktoren for alle produkter, vil den mest effektive måten å vurdere bruksfaseutslippene mellom to eller flere produkter på, være å sammenligne effektiviteten ved samme belastning ved hjelp av effektivitetskalkulatorer. For eksempel gir en «Effektsammenligningskalkulator for énfaset UPS» en effektiv og enkel måte å sammenligne effektiviteten til to forskjellige UPS-er på. Vær oppmerksom på at selv om denne metoden ikke gjør rede for vedlikeholdsutslippene i bruksfasen, kan den ignoreres for visse produkter som UPS-er, siden den representerer en ubetydelig prosentandel av total bruk (< 2 %).

Hvis effektivitetskalkulatorer ikke er tilgjengelige for produktet du sammenligner, er det best å be produsenten om å oppgi effektivitetskurven for produktet, slik at du kan sammenligne effektiviteten for alle produktene ved samme belastningsprosent.

Nøkkelpunkt: Hvis utslippsfaktoren ikke er den samme mellom produktene du sammenligner, kan du ikke sammenligne dem rettferdig.

En bruksprofil inneholder den prosentvise belastningen og lengden av tiden et representativt produkt bruker i løpet av levetiden (fjerde rad i figur 6). En bruksprofil kan for eksempel spesifisere 25 % belastning for 20 % av levetiden, 50 % belastning for 20 %, 75 % belastning for 30 % og 100 % belastning for 30 %. Bruksprofilen brukes til å beregne karbonutslippene som er omtalt i forrige punkt. Hvis brukerprofilene er forskjellige, kan ikke verdiene sammenlignes. Til slutt er bruksprofilene baserte på bestemte driftsmoduser (f.eks. normal modus, økonomimodus), og disse modusene må også være konsistente i produktsammenligninger.

PEP-regler tillater at referanseprodukter representerer modeller i en produktutvalg. Direkte sammenligning av referanseprodukter fra to eller flere PEP-er kan bety at du sammenligner karbonfotavtrykk til produkter med ulike kapasiteter (f.eks. 100 A-sikring kontra 600 A-sikring) – dette blir da en ugyldig sammenligning. Noen ganger, som for klimaanlegg, sørger PEP for miljøpåvirkningsindikatorer i normaliserte enheter (f.eks. kg CO2e per kW kjøling). Hvis indikatorene ikke normaliseres, må du skalere miljøindikatoren til referanseproduktet proporsjonalt ved hjelp av vekten til produktet (f.eks. produksjonsutslipp kg per kg av referanseproduktets vekt). På samme måte må du skalere bruksdataene for referanseproduktet proporsjonalt ved hjelp av den nominelle effektkapasiteten (f.eks. bruke utslipp kg per watt av referanseproduktets kapasitet). Tabell 2 gir et eksempel på hvordan du beregner produksjonsutslippene for «modell B», som er modellen du ønsker å vurdere, ved å bruke «modell A», som er referanseproduktet i PEP.

Du må gjenta denne prosessen for hver miljøindikator som du vil vurdere. Disse ekstrapoleringene faller innenfor forventet nøyaktighet for PEP-dataene.

PEP-er med ulike PSR- og PCR-versjoner kan introdusere varians som gjør sammenligningen ugyldig. Sjekk tabellen på den siste siden for å verifisere de samme PSR- og PCR-versjonene.

Vi anbefaler ikke å sammenligne EPD-er fra ulike programoperatører (f.eks. én fra P.E.P. Association og en annen fra Ecoleaf). Dette er hovedsakelig på grunn av at de PCR-ene som livssyklusanalysene er basert på, vil med høy sannsynlighet være forskjellige. Økningen i antall programoperatører (se sluttnotat 9) over årene, særlig innenfor bygg- og anleggssektoren, har ført til en rekke tiltak for å harmonisere PCR-ene. Per dags dato finnes det imidlertid ingen enkelt organisasjon som sikrer PCR-konsistens på tvers av programoperatører.

4. utgave av PCR omfatter et ekstra trinn kalt for modul D, «netto fordeler og belastninger utover systemgrensene». Dette valgfrie trinnet gir produsentene mulighet til å gjøre krav på miljøkreditt for «gjenbruk, gjenvinning og/eller resirkulering». Hvis for eksempel 100 % av et produkt ble resirkulert, vil produsenten gjøre krav på en negativ verdi som tilsvarte produksjonsfotavtrykket. Denne er kun gyldig hvis produsenten har et resirkuleringsprogram som resirkulerer 100 % av hvert enkelt kasserte utgåtte produkt, for å bruke råmaterialene på nytt. Resirkuleringsprogrammet må også gjelde der du befinner deg. Før du godtar denne kreditten uten videre, må du be produsenten om detaljert informasjon om resirkuleringsprogrammet deres, med særlig vekt på hvordan de sikrer at 100 % av produktene returneres til dem, og at de ikke havner på en søppelfylling.

Noen ganger utelukker PEP-er komponenter som man forventer at er inkludert, og setter dermed forventningen om at én produsent har et betydelig lavere fotavtrykk enn en annen. For eksempel vil en PEP for en UPS ekskludere batterier. I de fleste tilfellene utelukker PEP-er til koblingsutstyr eller strømpaneler automatsikringer. For å unngå denne feilen må du lese gjennom hele PEP-en og gjøre deg kjent med hva som har blitt utelukket.

Dette er evnen som et produkt har til «å eksistere over lengre tid uten vesentlig forringelse av kvalitet eller verdi». Dette betyr egentlig bare at jo lenger et produkt utfører oppgaven sin med minimalt vedlikehold og forringelse desto mer bærekraftig er det (forutsatt at det også er effektivt og relevant). Når du forlenger tidsperioden frem til det blir nødvendig å erstatte produktet, utsetter du de tilhørende ressursene som trengs for å produsere det, distribuere det og påvirkningene av å avhende det gamle produktet, til senere. Modularitet kan være en effektiv designtilnærming for å forbedre holdbarheten på to relaterte måter. For det første kan et produkt som er modulært, la seg reparere ved å skifte ut den defekte modulen med en ny modul i stedet for å erstatte hele produktet. For det andre lar standardiserte moduler produsentene raskt forbedre påliteligheten til modulene sammenlignet med et tilsvarende ikke-modulært produkt. Det betyr at det trengs færre reparasjoner, som resulterer i at det havner mindre avfall på søppelfyllinger. Eksempler på modulære produkter er uttrekkbart koblingsutstyr og skalerbare UPS-systemer (utskiftbare strøm- og batterimoduler).

For produkter med komponenter som er «forbruksvarer» (f.eks. luftfiltre), innebærer holdbarheten også at produsenten vil tilby reservedeler og vedlikeholdstjenester ut hele produktets levetid. Med denne informasjonen kan beslutningstakere bli tryggere på at de velger produkter med lavere totale eierkostnader (TCO), spesielt i tilfeller der upfront-kostnaden til et produkt er mye lavere enn til et annet produkt. Holdbarhetsvurderingen er basert på standarder som for eksempel europeisk standard CSN EN 45552, den generelle metoden for holdbarhetsvurdering av energirelaterte produkter.

Dette beskriver i hvilken grad et produkt kan repareres. Som for holdbarhet kan et produkt fortsette å være i bruk lenger hvis det kan repareres, noe som gjør produktet mer bærekraftig. Reparerbarhet omfattes av europeisk standard CSN EN 45554, «Generelle metoder for vurdering av evnen til å reparere, gjenbruke og oppgradere energirelaterte produkter». Reparerbarheten indikerer også om det er enkelt eller vanskelig å reparere produktet. For eksempel er reparerbarheten til bryterutstyr kraftig forbedret med modulære komponenter. Andre eksempler inkluderer bruk av programvare for å varsle brukeren om hvilket delsystem som har sviktet, bruk av standardiserte deler og festemidler, og enkel tilgang til de delene som ofte erstattes.

Dette beskriver muligheten til å returnere et kassert utgått produkt tilbake til produsenten, enten direkte eller via en tjenesteleverandør. Målet med tilbakekalling er å få mest mulig verdi ut av kasserte utgåtte produkter sammenlignet med å kaste dem på en søppelfylling, som gjør at man får mer sløseri av ressurser. Når produsenter gjør det enkelt å returnere et kassert utgått produkt, økes deltakelsen i 5R-programmer betydelig (reparasjon, renovering, ombygging, gjenbruk og resirkulering), noe som gir produsentene flere alternativer for å forlenge levetiden til eksisterende produkter ved å øke lagerbeholdningen av reservedeler og renoverte enheter. Produktene eller komponentene som ikke kan gjenvinnes, kan deretter resirkuleres på riktig måte.

For at et produkt skal kunne hevde at det er underlagt et program for «tilbakekalling», må produsenten godkjenne produktet for retur til en eller flere av sine tjenesteleverandører. Dette betyr at produsenten har utviklet en prosess for retur etter utløpt levetid mellom brukeren og tjenesteleverandøren, eller direkte til produsentens lokaler. Det betyr også at personell som mottar produktene, har fått opplæring i å prosessere dem. Retur av et utgått produkt kan også kvalifisere brukeren for oppgradering til nyere produkter.

Programmet gir mer transparente data som dekker hele produktets livssyklus Denne detaljerte produktmiljøinformasjonen er mer omfattende enn gjeldende forskriftskrav som svar på kundenes økende forventninger.

Programmet omfatter fem datakategorier, hver tilsvarende et trinn i produktlivssyklusen. Med over 30 datapunkter med verktøytips kan du enkelt forstå Environmental Data Program og ta informerte beslutninger.

Programmet gir deg muligheten til å ta faktabaserte beslutninger ved hjelp av pålitelige og detaljerte livssyklusrelaterte datapunkter. Du vil kunne differensiere din egen verdiskapning ved å velge mer bærekraftige valg, og evaluere og rapportere nøyaktig om ditt eget miljøfotavtrykk og tiltak for reduksjon av CO2-utslipp.